Endring er ikke et prosjekt!

Er det mulig å finne tryggheten i det utrygge?

To typer organisasjoner

Jeg har lyst til å prøve meg på en inndeling. Si det finnes to typer organisasjoner:

  1. Organisasjon A jobber prosjektorientert og ser på endringer som “løp” medarbeiderne mer eller mindre må bli med på.
  2. Organisasjon B ser på endring som “det eneste konstante” – der medarbeiderne forventer at all metodikk, kunnskap og strukturer er under konstant evaluering.

(Du har muligens også noen organisasjoner som ser på endringer som noe man bør unngå i så stor grad som mulig – men de blir ikke relevante i denne sammenhengen. Ikke i noen sammenheng, trolig.)

Hvilken tilnærming har dere i din organisasjon? Hvordan jobber dere med å ligge foran konkurrentene eller med å være relevante for oppdragsgiverne deres?

Endringsbevisste organisasjoner

I det siste har jeg dypdykket inn i faglitteraturen rundt DDO (Deliberatly Developmental Organisation) eller EBO som jeg har valgt å foreslå den kalles på norsk: Endringsbevisst organisasjon.

Det mest fascinerende med EBO´er er at det er kulturen som igjen kommer på banen som primærdriver for å lykkes. I dette tilfellet snakker vi ikke bare om verdier og adferd, men en grunnleggende antagelse om at verden er i konstant forandring. Ettersom vi mennesker er i stadig større grad opptatt av jobbtrygghet, er det paradoksale at “tryggheten finnes i det utrygge”. Kulturer som snur opp-ned på trygghetsgrunnlaget og kjenner på at utryggheten skal komme snikende når “hver dag er lik”, har et helt annet utgangspunkt for samhandling og utvikling. God utvikling betinger sosiale prosesser og evnen til anvendt improvisasjon.

Verktøyet vårt er skapt for å sikre fokus på endring – på å hjelpe på veien til endringsbevissthet. Jeg tar svært gjerne dine kommentarer og innspill på hvordan vi kan sikre og støtte hverandre på denne reisen.